DET ENE UTELUKKER IKKE DET ANDRE.
Jeg har han (og søsteren) hos meg annenhver uke. Det er uten tvil det største som har skjedd meg å bli pappa, to ganger.
Livet ble ikke slik jeg trodde. Min mamma og pappa har vært skilt og gift i flere omganger, med barn både her og der. Når jeg skal fortelle om søskenflokken min så pleier jeg alltid å legge fram penn og papir til den jeg snakker med. Det er innviklet.
Da jeg ble «skilt» så følte jeg meg totalt mislykket. Her hadde jeg muligheten til å stoppe muttern og fatterns forbannelse, isteden så fulgte jeg opp helt perfekt med å tråkke i mange av de samme fellene.
Jeg prøvde å passe inn i en form som ikke var lagd til meg. Det gjorde meg rastløs, utilpass og sur. Jeg påla meg selv å være voksen og ansvarlig, sørge for å ha en stabil og trygg jobb, følge opp tradisjoner og det jeg trodde var andres forventninger til meg.
Det har gått noen år nå, men mandagene veksler fortsatt mellom: «jeg gleder meg så sykt til unga kommer» og «faan, har det gått en uke alt?» Ungene later til å fikse dette veldig mye bedre enn meg.
Det er ikke den tapte kjærligheten som plager meg, den var bare så som så. Det som plager meg er at jeg fortsatt ikke klarer å heve meg over forventningene jeg TROR andre har til meg. Også er det kjipt å føle at jeg mister halve oppveksten til unga. Når det er sagt så er forholdet til ungene mye mye mye bedre nå siden jeg er mer fokusert på de, så kanskje har de det egentlig mye bedre.
Du kommer til å snuble, du kommer til å bomme. At du snubler og bommer betyr ikke at du ikke beveger deg framover. 1% forbedring hver dag er solid progresjon. Det ene utelukker ikke det andre.
Husk at bak ethvert perfekt bilde i sosiale medier så skjuler det seg en virkelighet. Mest sannsynlig er den virkeligheten temmelig lik din?. Og er du i tvil, kjør knebøy, markløft eller benkpress.
