Trening er ikke «end all, be all», men for brorparten av de jeg snakker trening og kosthold med så tror de fleste at trening er det som gjør at man kan skeie ut i matveien.
«Nå har jeg spist sjokolade og kake så nå må jeg trene skikkelig for å få unna alt dette usunne». Treningen blir liksom straffen for at man spiste noe.
Trening skal jo være lystbetont, det har muligheten til å gi mening i en ellers grå hverdag, det kan få ut det beste av deg og det kan gi deg følelsen av både selvtillit OG selvfølelse.
Men da kan det ikke være en straff for noe som har skjedd. Gjort er gjort, spist er spist. Se framover, spis for framtiden. En sjokkis i går kan man ikke angre på, men en sjokkis i morgen…
