Jeg håper jo det er lenge til jeg skal dø, men jeg krysser fingrene for at jeg har brukt opp livet når jeg dør.
Det er utrolig lite motiverende å se hvordan mange visner hen de siste 10-20-30 årene av livet sitt. Jeg har ingen problemer med å akseptere at jeg kommer til å bli svakere etterhvert og at det en gang er siste dagen jeg våkner, men jeg nekter å våkne for å sette meg i en stol og se formiddags-tv, rusle ned på cafeen og sitte der noen timer før man går hjem og sitter resten av dagen i mine siste 10-15 år.
Her om dagen møtte jeg en kar på 72 år på tur i skævven. Han var bredskuldret, rak i ryggen og hadde skikkelig fraspark der han gikk. I tillegg var han utrolig munter og leken i språket. 72 år og full av liv. Sånn skal det være.
